Ullern Fotball og Ole Johan Aas skiller lag

Postet av Ullern Fotball den 15. Nov 2018

    

Ullern Fotball og a-lagets hovedtrener Ole Johan Aas skiller lag etter 6 års samarbeid. Partene har kommet til gjensidig enighet om at dette er til det beste for begge parter, og skilles således som gode venner. Ole Johan vil her komme med en, for denne gang, siste hilsen:

Ullern Fotball og undertegnede ble onsdag enige om å gå hver vår vei. 6 år sammen er lenge i fotball. Vi brukte god tid på hver vår tue etter sesongslutt, og i forlengelsen av et par ukers betenkningstid var vi kort fortalt enige om at dette etter alle solemerker er til det beste for begge parter. Et fotballag og en klubb kan få inn en ny stemme, og en fotballtrener kan starte på et nytt kapittel for å ta ytterligere steg. 

November 2012 hadde jeg min første arbeidsdag i Ullern. November 2018 min siste. Hvor skal man starte om man skal oppsummere dette?  

Først og fremst må jeg få takke ledelsen i Ullern ved styreleder Bjørn Gunnar Rosvoll og sportslig leder Magne Aarvik for å ha ansatt meg og fulgt meg opp i gode og onde dager i 6 år. Jeg takker alle trenerne jeg har hatt som herlige kolleger, dere har lært meg mye. Spesiell takk til Geir Harald Smith, Alexander Bendiksen, Daniel Garcia, Henrik Solberg, Sander Håskjold Nyland, Svein Inge Børven og Henrik Herrebrøden som til ulik tid har vært med meg i teamet rundt a-laget. Det gir ingen mening å skrive en slik liste uten også å rette en ekstra takk i retning Runar Mathiassen, Johan Egil Rudi og Hans Skageng som alle har vært ansatt i Ullern i hele perioden undertegnede har tråkket rundt på CC Vest Arena. For en gjeng!

Jeg må takke alle spillerne som jeg har fått være så heldig å være en del av livet til. I ulike aldersgrupper og på ulike nivåer. Jeg må takke alle som har bidratt i kulissene. Det å ha vært en del av Ullernfamilien er sterke saker, og hjertet mitt vil alltid banke litt ekstra for dere.

Vi har hatt noen tunge stunder sammen. Fotballen blir enormt lite viktig når juniorspiller Espen får kreft og når a-lagets kjære venn Heikki blir brutalt myrdet i leiligheten sin en mandags morgen. Det er midt oppe i alt det meningsløse uendelig vakkert å se all omsorg og kjærlighet Ullernfamilien har hatt i fortvilte situasjoner. Vi har knyttet bånd for evigheten.

Vi har hatt noen oppturer sammen. En av de er at nevnte Espen kom seg tilbake i rute. For a-laget var opprykket i 2014 veldig gøy. Kanskje den beste prestasjonen over en hel sesong er imidlertid at vi klarte å stå i 2.divisjon året etter med en gjeng som hadde minimalt med erfaring fra nivået. De to siste årene har det vært veldig variabelt i den nye 3.divisjonen. 2017 startet svakt, og endte med en høstsesong der vi var avdelingens nest beste lag. 2018 startet fantastisk prestasjonsmessig, men resultatene fikk vi aldri stabilisert i vår favør. Hvordan hadde sesongen sett ut om vi hadde vunnet våre 3 første kamper mot Stabæk, Follo og Ready? Et av flere spørsmål vi aldri får svar på.

Vi har hatt noen kule opplevelser sammen. En av de første kampene jeg var med å lede som Ullerntrener var mot Vålerenga i cupen. Vi tok ledelsen, men det var også det hele foran 2700 tilskuere. I 2018 fikk vi møte Stabæk i NM. En kamp og prestasjon jeg er veldig stolt over, men det vil alltid irritere meg litt at vi ikke klarte å holde ut i 90 minutter + tillegg. Vi har hatt noen nervepirrende ”cupfinaler” de senere årene der vi har måttet vinne for å holde plassen på nivået. I 2015, 2017 og 2018 klarte vi alltid å ”stå i det”, og den karakteren vi har fått frem hos våre gutter når det gjelder som mest er kult å ha stått til ansvar for. Så får vi legge til side at det føltes litt unødvendig at vi måtte mobilisere på denne måten spesielt i det som ble min siste sesong for denne gang i Ullern. 

Vi har gitt unggutta sjansen, og vi har sendt spillere til høyere nivåer. Det å se Felix spille fra start for Vålerenga om dagen er noe å være veldig stolt over. Det å se Ull/Kisa spille kvalifisering til eliteserien med 2 tidligere Ullernspillere i stallen er artig. I nær fremtid presenteres to nye overganger fra Ullern og inn i øvre del av toppfotballen, og jeg har både tro og håp om at det fortsetter på den måten. I løpet av mine år i klubben har 30 spillere i gutte- og junioralder fra fjern og nær debutert på a-lagsnivå i obligatorisk kamp for Ullern. Det er massive tall, og jeg mener det  har vært et godt bidrag til det beste for Ullern spesielt, og for norsk fotball generelt.   

I disse fine tallene ligger også noen utfordringer. Litt for få av disse 30 bærer pr. dags dato Ullerndrakten. Tar vi med det antallet eldre spillere som har gått inn og ut portene de siste årene er det liten tvil om at den viktige kontinuiteten i spillerstallen har vært for svak. Heldigvis ser jeg positivt på fremtiden. Vi har opparbeidet en kjernegruppe igjen, og skal fotballag prestere stabilt over tid er dette helt avgjørende. 2018 gikk ikke etter planen resultatmessig, men det sosiale miljøet og kjærligheten gutta har til hverandre bærer bud om en lys fremtid. Legg til at barne- og ungdomsavdelingen ser bedre ut enn noen gang, og at juniorlaget i 2019 skal spille i interkrets, så forlater jeg et Ullern Fotball i god stand. Dette prosjektet er jeg veldig stolt over å ha vært en del av i mange år.

  

Nå går ferden videre. Jeg er spent og entusiastisk med tanke på fremtiden. Både for Ole Johan og for Ullern. Tusen takk for 6 fine år alle sammen, jeg savner dere allerede. Alt det beste!


Kommentarer

Logg inn for å skrive en kommentar.